bro



Hovedside
Vedtekter
Styret
Kontakt
Bli medlem
Virtuell tur
Alnas kilder
Oslo Elveforum


Lysvandring
Naturen på Smalvollen
Publisert  18.01.17
Sist endret  18.01.17
 
Følgende er hentet fra Egil Bendiksen og Vegar Bakkestuen,
Flora og vegetasjon langs Alna og Tokerudbekken.
Vurdering av verneverdi og skjøtsel


Flora og vegetasjon - Smalvollen


Områdebeskrivelse:

Smalvollen-parsellen omfatter et stort, tilnærmet flatt område med marin leire mellom Tvetenveien i sør og Breivollveien/E6 i nord. Alna meandrerer her over stor bredde, og mye av området er åpen sumpvegetasjon med spredte mindre holt av trær og busker. Mer sluttet elveskogvegetasjon finnes først og fremst i nordlige halvdel. Elva går med svært lite fall på denne ca 1,5 km lange strekningen, og innsnevring av det brede våtmarksbassenget mot Bryn i sør gir oversvømmelser i flomperioder. Våtmarksområdet virker likevel dempende på flomtoppene i det nedenforliggende løp.

Vegetasjon og flora

Strandsump (figur 5)
Dette er det eneste større området med åpen strandsump langs Alna, og typen dekker storparten av Smalvollparsellen. Det er også eneste lokalitet hvor elva får meandrere fritt over et så stort areal. Arealet har svært høy planteproduksjon med høyvokste gras og starrarter, men med et relativt lite samlet artsantall. Vegetasjonen er for det meste kartlagt under ett (C4), men varierer i fin mosaikk: Dominerende art skifter regelmessig i forhold til den relative avstand fra grunnvannsspeilet (jf liknende utforminger omtalt hos Bendiksen & Bendiksen 1996). De høyeste partiene, som ofte innbefatter elvebreddene, er dominert av strandrør, med innslag av sløke og springfrø. I en del partier inngår også de mer kulturbetingete artene stornesle og åkertistel som hyppige innslag. En mindre vanlig, antropokor art som også forekommer naturalisert i stor mengde er valurt, nærmere omtalt i kpt. 6.

Flora og vegetasjon - Smalvollen

På de følgende lavere nivåer følger dominans av henholdsvis skogrørkvein og vassrørkvein, som også dekker større arealer. Enda våtere partier kan bestå av rene bestand av kvasstarr, men slike har svært begrenset areal. Endelig følger lokale dype høler og flomløp hvor det forekommer lokalt større forekomster av sennegras, skogsivaks, vasshøymol, bredt dunkjevle, kjempepiggknopp og vasslirekne. I nordlige del, øst for Østre Alna gård er det et større område med renbestand av bredt dunkjevle (C24), uten sammenlikning Alnas største pr. 1999. Flere steder i elva vokser tjønnaks.

Mot kantene av våtmarksområdet forekommer også store partier dominert av mjødurt, i vestre del med rikelig innslag av myrtistel.

Mesteparten av våtmarksområdet synes å ha beholdt mer av sitt opprinnelige preg enn de mindre, åpne strandsumpene som inngår i parsell 2, Etterstad og parsell 7 på Furuset, som har sterkere innslag av ugras.

Skogvegetasjon
Svært karakteristisk i det åpne sumplandskapet er de runde små krattene av gråselje, som opptrer først og fremst i tilknytning til elveløpet. De største av dem er kartlagt under C7. Undervegetasjon er oftest stort sett manglende i dette svært skyggefulle og ofte oversvømmete miljøet, men gråor-heggeskogens typiske arter kan opptre mer fåtallig. Noen av holtene på sletta består for øvrig mest av heggekratt. I sør, ved Smalvollveien 6, er det et lite, sirkulært gråorholt (C15), avbildet midt på foto hos Senje (1980: 43). Kanten har kratt av svartvier. Her vokser rikelig med valurt. Holtet har dominans av stornesle, løkurt og skogstjerneblom, og rikelig med vårkål om våren.

Hvitpil x skjørpil som store trær forekommer ikke ovenfor Etterstad-parsellen, bortsett fra et tre sør på Smalvollen, C14, bevart helt i kant av ny turvei høsten 1999. Omr. C21 nord i strandsumpen er eneste observerte forekomst av kurvpil (det. T. Berg), som danner et kratt, med springfrø og stornesle som feltsjiktsdominanter og ellers bl.a. skogrørkvein og strandrør. Pilekrattet C29 har et mer artsrikt feltsjikt med bl.a bekkekarse, vasshøymol, sløke, strandvindel og humle.

De få større forekomster av mer moden gråor-heggeskog (figur 6) er lokalisert til nordlige halvdel av østre bredd. Omr. C19 er klassifisert til høyeste naturverdi. Det utgjør et areal innenfor en av de krappeste elveslyngene på sletta, og et flomløp går tvers igjennom. Storparten består av lave og hyppig oversvømmete partier, hvor vanlige arter er bl.a bekkekarse, bekkeblom og skogsivaks, og med høyere, mer artsrike mellompartier. Vanlige arter er stornesle, springfrø, myrrapp, hundekjeks, sløke og slyngsøtvier m. fl. Gråor dominerer, mens hegg og i mindre grad svartvier er vanlige i tresjiktet. Omr. C25 litt lenger nord har mye til felles med forrige. Skogen har et "mangroveliknende" preg, store nakne høler med vann, men også høyere parti med et stort artsmangfold, noe mer preget av tidlig suksesjon enn C19. Mjødurt er delvis dominerende i feltsjikt, og her finnes også arter som storklokke og langstarr. Forekomster av små rognasal, hagtorn sp. og høstberberis forteller om et ustabilt miljø og arter som mer tilfeldig etablerer seg og delvis sikkert også lett forsvinner. Nær elvekanten ble det funnet krusfagermose (Plagiomnium undulatum). I begge disse områdene preges våraspektet av rikelig vårkål i blomstring. Omr. C27, et flomutsatt elvebueparti, har liknende karakter. I C25 ble funnet den rødlistete arten seljepute (Hypocreopsis lichenoides, V+), også funnet i J7, parsell Grorud (se også kpt. 7.1).

Flora og vegetasjon - Smalvollen


Et helt spesielt vekstmiljø finnes på en svært våt, åpen elvebredd ytterst på omr. C23, Springfrø danner delvis en sammenhengende eng, med også innslag av den naturaliserte prydplanten kjempespringfrø, som er på rask spredning (Lid & Lid 1994) (også funnet i C28). På denne flaten vokser også arter som åkergråurt, bekkeveronika og flikbrønsle.

Eneste delområde med preg av hagemarkskog er C26. Her dominerer lavlandsbjørk, og også selje er vanlig. Feltsjiktet er artsrikt med innslag av flere mer tilfeldig etablerte arter. Det ble observert tre små individer av edelgran, som opplagt var kommet inn på egen hånd. Videre ble det funnet en 1,75 m høy busk av geitved, en markert sørøstlig art, som er varme- og kalkkrevende, og som i Oslo og Akershus (etter 1950) ikke er funnet nord for Grefsenåsen (Stabbetorp et al. 1990). Arten er også funnet langs Alna sør for Etterstad (1990, A. Often). Busksjiktet er rikt med for øvrig hegg, spisslønn, rogn, osp, krossved, hagtorn sp. og nyperose sp. Feltsjiktet er en blanding av lågurtskogsarter og engarter (jf prestekrage, engkvein, bleikstarr) som antyder at arealet kan ha vært tidligere beitemark. Delområdet antas å ha parsellens mest artsrike soppflora, med bl.a et stort antall mykorrhizaarter, knyttet først og fremst til bjørk, men også selje og osp. Dette er eneste lokalitet langs Alna hvor det ble gjort funn av poppelmusserong (Tricholoma populinum) (under osp NØ for bekkemøte). Videre ble trevlesoppen Inocybe leiocephala registrert i store mengder.

All skogvegetasjon oppstrøms bekkemøte sør for tidligere Nedre Breivoll gård er nyetablert etter 1970 (se nedenfor), og skog i skråningene på vestsida i nordre del synes sekundær, etablert på fylling fra bedriftene innenfor. Omr. C5, rett sør for meander under avsnøring (dominert av bredt dunkjevle og kjempepiggknopp, samt med vassgro), er et avvikende, lite skogparti midt på elvesletta som består av en ren ospeskog, relativt storvokst, men ikke av høy alder. Det er et tett undersjikt av hegg, mens bunnen er sterkt suksesjonspreget, med mye ugras og tilfeldige arter (bl.a månefiol, edelgran, stikkelsbær, høstberberis, valurt, mispel sp., sommereik, geitved (se ovenfor)) og hagtorn). Vanligste arter er hundekjeks og sløke.

Omr. C14, helt i sør, er helt eller delvis en sekundærlokalitet på veiskråning (Smalvollveien), og er relativt ung og dels krattpreget. Artsmangfoldet er høyt som følge av en blanding av ugras/pionerarter og mer typiske arter for skogtypen. Av spesiell interesse skal nevnes mulig funn av tromsøpalme (vanskelig skilt fra kjempebjønnkjeks når den ikke er i frukt) tre steder nær Smalvollveien på denne strekningen (lengst sør, lengst nord og midtveis) av Anders Often (pers. medd.). Arten er ellers funnet forvillet et par andre steder på Østlandet og antas å være spredt fra hager etter å ha vært tatt med fra Nord-Norge (Often & Alm in prep.). De sørlige ugrasartene taggsalat, småstorkenebb og svartsøtvier, samt parkslirekne, ble observert høsten 2000 på antatt tilført jord langs kant av ny turveistrekning anlagt året før.

Engvegetasjon
Åpne områder i skråningene mot jernbanen i vest og mot Smalvollveien/bedriftsområde i øst er stort sett fyllskråninger med ugraspreg, men to områder er avvikende og klassifisert som rik ødeeng. I vestskråningen gjelder dette C6, som ble brukt som beite fram til 1950-tallet, se under. Spesielt i den nordlige delen er det partier dominert av engkvein og engreverumpe. Også i sørlige deler på vestsida finnes fragmenter av dette elementet, men også mye areal dominert av reinfann og åkertistel, som indikerer at det har vært lokale jordforflytninger knyttet til jernbanen. Nord i strandsumpen finnes på østsida et område (C22) hvor strandsumpvegetasjon opptrer i mosaikk med tørrere eng dominert av engreverumpe, men også reinfann og andre ugras som viser at det har vært jordforflytninger her etter at slått og beite opphørte.

Kulturpåvirkning
Så godt som hele arealet har tidligere vært benyttet til landbruksformål. Store deler av strandsumpen lå opprinnelig under Smalvoll gård, tidligere husmannsplass under Tveten. Den lå omtrent der Smalvollveien 30 er idag. Arealet ble seinere slått direkte inn under Tveten igjen. Følgende opplysninger har framkommet i samtale med Bjørn Stenersen, Hellerud, nevø av siste gardbruker på Tveten gård: Strandsumpen og jorder omkring ble drevet fram til 1950-tallet. Etter at jordene på fastmarka nærmere gården var slått, fortsatte slåtten på Smalvollen, hvor det var flom om våren og ofte også på høsten. Alt ble benyttet med unntak av det stive starret (jf kvasstarrbeltene) i elvesonen, som egnet seg dårlig til fór. Etter slåtten ble området benyttet som beitemark. Slått og beite var også arealbruken i østre del mot dagens Smalvollvei, som er av nyere dato, et område som idag er okkupert av et stort antall bedrifter. Dette var fastmark, et område med mange små, avrundete leirbakker. Strandsumpen har stort sett ikke vært bredere i denne retningen enn idag, skjønt man kan noen steder se fyllskråninger ned mot den fuktige flata, som indikerer at den stedvis har vært noe bredere. Det ble også leid noe leirbakkeareal på vestsida av strandsumpen, hvor det var beite, først og fremst for kalver som ikke måtte tilbake til gården for å melkes, da dette var ganske langt unna Tveten. Dette arealet var vanskelig tilgjengelig fra andre steder enn Smalvoll på grunn av jernbanen på vestsida. Ferdselen gikk i bru ("Kalvebrua") over Alna. Eiendommen strakte seg helt nord til bekkemøtet (bekk fra åsene vest for Lutvann) like sør for Søndre Breivoll. I dette nordre arealet var det også kornåker. Både på Søndre Breivoll i nord og Østre Alna gård i nordvest var det gartnerivirksomhet i den siste perioden før urbaniseringen nådde denne delen av Groruddalen. Mesteparten av parsellen var altså åpen også dengang, men det var også da en del skogbevokste parti nærmest elva, som altså synes å ha lang kontinuitet bakover i tid (f.eks. C19).

Det er ut fra sonering og sammenlikning med andre lokaliteter grunn til å tro at den fuktighetskrevende strandsumpvegetasjonen i løpet av nær 50 år er på god vei tilbake mot en tilnærmet naturlig likevekt (jf Bendiksen & Bendiksen 1996). Gjenvoksning etter bruk skjer imidlertid langsomt i sumpvegetasjon sammenliknet med tørrere vegetasjonstyper (jf Larsson 1976). Wold (1983) har beregnet at relativt stabile forhold er nådd etter 60-80 år i rørkveinsonen. Andersen & Fremstad (1986) påpeker at denne sonen delvis utgjør en naturlig sone høyt oppe i strandsoneringen, delvis dominerer yngre suksesjonsstadier etter slåttebruk lenger inne. Dette er også fra naturens side en dynamisk vegetasjonstype preget av periodevis oversvømmelse, akkumulasjon av finmateriale og skiftning av elveløp over tid (jf Jensén 1979). Likevel kan man tenke seg at innslaget av ugras, som åkertistel og stornesle, kan ha sammenheng med den tidligere kulturpåvirkning. Dette kan imidlertid også ha sammenheng med forurensning av vassdraget og at det dreier seg om en eutrofieringseffekt. Det siste er sannsynlig når man sammenlikner med tilsvarende vegetasjon i Dokkadeltaet (Bendiksen & Bendiksen 1996), som har vært gjenstand for samme type utnyttelse og til og med noe lenger fram i tid, men hvor tilsvarende kulturelement mangler i tilsvarende vegetasjonsutforminger. Til tross for begrensninger i forhold til elvas naturlige dynamikk samt flomsituasjoner, antas det at naturlig suksesjon vil føre til at større deler enn idag vil kunne bli dekket av elveskog. Det tar imidlertid lang tid for trær å etablere seg i tett grasmark, og den åpne situasjonen kan være stabil over lang tid.

Beitebruk langt opp i tid for restarealer av leirbakke i skråningene mot jernbanen er pr. idag synlig på artssammensetningen. Kunstgjødsel ble benyttet i begrenset grad. Teglverksdrift eller torvuttak er ikke kjent fra området.

Hele det nordligste segmentet av parsellen, nord for bekkemøtet ved Breivoll, var på det nærmeste nakent for tre- og buskvegetasjon i 1970, da Djupdalsveien ble anlagt (jf Oslo kommune 1974: 34, foto) og strekningen nærmest nyetablert kulvert under veifyllingen ble rettet ut og steinsatt. Elveskog og kratt har her idag fortsatt et ungt preg. Det nordligste av de to pilekrattene finnes i dette området.

Forsøpling og forurensning
Det er en rekke ukontrollerte fyllinger i tilknytning til området (Rosland 1992). Det dreier seg om flere byfyllinger fra 1960-tallet langs søndre halvdel av Smalvollveien, hvor det nå er lokalisert bedrifter, og hvor fyllingene har tilsig direkte til Alna. I nord og nordvest er det også eldre private fyllinger. Noen av skoglokalitetene langs elva er lokalisert på fylling. En fylling helt i sør og ikke kartlagt av Rosland (1992) ligger i skråningen mellom Smalvollveien sør for næringsområdet og nord for Tvetenveien. Et renovasjonsfirma brukte området som søppelfylling i åra etter krigen (Bjørn Stenersen, pers. medd.). Dette preger lauvskogen som vokser her idag (omr. C14), som til dels er krattpreget og har en stor andel av ugras og pionerarter, og med en ujevn, småhauget skogbunn.

Verneverdier
Parsellen har sitt helt spesielle særpreg som eneste lokalitet hvor Alna meandrerer fritt over ei stor, åpen elveslette med strandsumpvegetasjon. Verneverdi knyttet til Smalvollenområdet er først og fremst knyttet til å bevare dette natursystemet, både ut fra vegetasjonsøkologisk, geomorfologisk og landskapsmessig synspunkt. Fersk utfylling mot sumpområdet fra bedrift på vestside (like nord for C6) tyder på at deler av våtmarka fortsatt kan være truet.

Omr. C19, og i noe mindre grad også C25 og C27, er diskutert som elveskogspartier (gråor-heggeskog) med lang tids kontinuitet. I C25 ble det gjort funn av den rødlistete arten seljepute (Hypocreopsis lichenoides, V+).

Den mindre vanlige arten valurt er omtalt i kpt. 6.

Til rapporten over hører to kart. Først et Naturtypekart:

Flora og vegetasjon - Smalvollen


Dessuten er det et Naturverdikart:

Flora og vegetasjon - Smalvollen


Som vi ser består det meste av Smalvollen av områder med stor naturverdi.